Jernbanestasjon fra 1868
Turen starter der toget ikke lenger stanser. Planovergangen dit er sikret med både bom og lyssignaler. Det er nok fornuftig, for det er lenge siden toget slakket av på farten inn til stasjonsområdet på Tyristrand stasjon. Selve stasjonsbygningen er oppført i klassisk jernbanearkitektur, og stasjonen her var knutepunkt for både passasjerer og gods under navnet Skjærdalen stasjon så tidlig som i 1868, på det som den gangen het Randsfjordbanen (og det heter den fremdeles, har vi nå i ettertid fått vite fra lokalkjente. Bergensbanen starter først på Hønefoss). Nå er det mer enn 40 år siden den siste passasjeren tok toget til Hønefoss eller Hokksund, og siden det har ikke toget stoppet for andre formål enn å vente på møtende tog. Men stasjonen ligger der i sin egenartede jernbanestil fremdeles, og tar du Bergensbanen i sommer, og kaster et blikk ut av vinduet på høyre side omtrent ti minutter etter avgang vestover fra Hønefoss, så får du kanskje et tosekunders glimt av den i forbifarten. Og skulle du sitte på den andre siden av kupeen, rekker du kanskje å lese at det står Team ITO på et stort skilt. Så kan du igjen lene deg tilbake i setet med kaffe i pappbeger og lydbok på øret, og nyte turen videre.
Kraften kom fra Skjærdalselva
Tore har ikke hele dagen til å snakke om jernbanehistorie, så vi forlater stasjonsområdet med kurs nedover grusveien i retning det som i århundrer har vært Skjærdalens livsnerve; nemlig elva. Det var den som ga kraft til møllene allerede i Middelalderen og til fabrikkene som vokste frem i industrialiseringens tid. Nå er det lenge siden vannføringen ga energi til industribedriftene, selv om en del bedrifter nok kunne ønsket seg egen vannkraft fremdeles, dagens strømpriser tatt i betraktning. Vi speider oppover elva etter restene av turbinen, de skal visstnok befinne seg der oppe et sted, men er utenfor synsvidde. Tore Guide er fra Begnadalen i Valdres, men etter at han ble med PallPack-flyttelasset hit fra Raufoss i 2004, er han like lokalkjent som noen av de andre 935 innbyggere (1.1.2021) på Tyristrand, og forteller at turbinen i elva genererte verdifull kraft til Tyristrands eldste industribedrift, nemlig Skjærdalen brug. Der var det sager og sliperi i drift og bedriften var en av områdets viktigste arbeidsplasser fra slutten av 1800-tallet og frem til det siste arket med silkepapir kom ut av papirmaskinen i 2006 og brorparten av fabrikkarbeiderne var nødt til å stemple ut for aller siste gang. Dagens fabrikkbygninger ser ut som de kunne tenkt seg bedre vedlikehold, men de står fremdeles, det har de gjort siden de ble oppført i 1907 etter at de opprinnelige bygningene hadde gått med i en voldsom brann året før. Med nye bygninger ved starten av forrige århundre ble det også lagt grunnlag for en ny æra med nye papirmaskiner og foredlingsmaskiner, og fabrikken ga arbeidsplasser for flere generasjoner gjennom mer enn et hundreår.
– Helt stengt er det ikke i fabrikken, men nå er det kun serviettproduksjon igjen, forteller lokalguiden vår. Vi teller flere uregistrerte bilvrak enn fabrikkarbeidere, og innser at industri-æraen ved Skjærdalen brug tilhører historien, selv om også et papirløst samfunn antagelig trenger servietter.
Prakteksemplar av ei jernbanebru
Rundt oss er restene av Skjærdalen brug på den ene siden og Tyrifjorden, eller bare «fjorden» som de lokale betegner den, på den andre. Fjorden ligger stille, det er sommer og vindstille, men vi ser ingen pensjonister eller andre med dagfri som dorger etter imponerende fangster. Over oss, derimot, er det noe som imponerer; vi blir rett og slett stående og beundre jernbanebrua som er spent over oss her i Skjærdalen. Den er intet mindre enn en nydelig brukonstruksjon bygget i hugget stein fra norske steinbrudd, ei såkalt steinhvelvsbru bygget med en teknikk som kalles viadukter, kjent helt fra antikkens tid. Tore Industriguide forteller at steinbrua over Skjærdalen erstattet den opprinnelige trebrua for ganske nøyaktig 100 år siden, og mens han samtidig svarer på telefoner fra ansatte og leverandører og beklager seg over den krevende leveransesituasjonen for motorer og andre komponenter som følge av all usikkerhet i verden, forsøker vi å forestille oss hvor mye arbeid det må ha vært å bygge ei sikkert 100 meter lang steinhvelvbru med de verktøyene som fantes for et hundreår siden, og samtidig kjenne på ansvaret for at den skulle bære gods og togpassasjerer i århundrer. Vi gir opp å beregne hvor mange togvogner den kan ha båret gjennom hundre år, uten at brukonstruksjonen har rikket seg så mye som en tomme. Hadde vi hatt noen tro på å komme igjen om nye hundre år, ville vi tenkt at brua antagelig står her fremdeles når vi kommer. Og på 100 år kunne det til og med tenkes at politikerne var blitt enige med seg selv om hvor traseen til den nye Ringeriksbanen skal legges, selv om vi er litt i tvil om akkurat det.
Når lokalguiden vår samtidig er produksjonssjef for et produksjonsmiljø med 20 medarbeidere som bygger høyteknologiske løsninger for kravstore kunder, sier det seg selv at en guidet industrihistorietur ikke kan vare hele arbeidsdagen. Og sommerkvelden er heller ikke ledig for vår mann på Ringerike, for det er unger som skal på trening i Tyristubben idrettslag, det er foreldre som skal bistås med boligkjøp og det er ferieplanlegging med familien som krever sin mann, så vi kommer like godt Tore Guide i forkjøpet og foreslår at vi snart runder av turen. Men, som ofte før, det er ett spørsmål som har bygget seg opp underveis. Det handler litt om fortid, litt om nåtid og litt om fremtid, og ikke minst; om hva arbeidsfolk skal arbeide med. Vi kommer dit straks…
Datid og nåtid i Skjærdalen
Vi har lest i ei lokalhistoriebok at elva i tidligere tider het Skjerva og at elvas kilder er Skjærsjøen i Langedal, og at navnet Skjærdalen antagelig stammer derfra. Samme bok kunne fortelle at det var kornmøller og sagbruk langs Skjerva allerede på 1500-tallet, før elvene fikk ny betydning under den industrielle revolusjonen fra slutten av 1700-tallet. Nå er det den digitale revolusjonen som regjerer, og det lukter ikke tømmer eller papir langs elva lenger.
Men vi er altså nødt til å stille dette spørsmålet vi har tygget på en stund; – finnes det fremdeles industriarbeidsplasser her i Skjærdalen, for den som er ung og liker maskiner og verktøy, og kanskje ønsker seg fagbrev og et arbeidsliv som sveiser, mekaniker eller montør?
– Ja, svarer Tore og nå ser vi plutselig at det gnistrer! – Det er lett å vise frem, men da må vi faktisk tilbake dit denne lille industri-sightseeingen startet, opplyser mannen som har produksjonsansvaret for ITO Produksjon her i det lille lokalsamfunnet på Ringerike.
Og det var vel strengt tatt det vi hadde en mistanke om hele tiden; at det fremdeles finnes en produksjonsbedrift her i Skjærdalen, en arbeidsplass der ungdom i kjeledress kan få seg læreplass rett fra yrkesskolen på Hønefoss, hvor mennesker som har havnet litt på utsiden av det etablerte arbeidsmarkedet kan få relevant arbeidserfaring og finne ny mening, og hvor garvede karer som elsker smøreolje og gjenger kan få tilfredsstilt sine våteste drømmer hver eneste dag. Så vi setter kursen mot den eneste bedriften her hvor det fremdeles freses, sveises, skrus og gjenges, bankes og bøyes, skjæres, vikles og loddes.
Det går lettere nå, også for Tore, selv om det er oppoverbakke. For vi skal opp til stasjonen igjen, og over planovergangen, inn dit han vanligvis er den som låser opp dørene og slår på lyset i industrihallene lenge før noen andre kommer hver morgen. Vi gleder oss allerede, og du kan bare henge på, inn i neste episode.
